Akkurat
mens jeg skriver, leker de minste barna i familien
skole. Selah (9 ½) er lærer, Cheri
(6), Achieng (snart 9) og Kennedy (8)
er elever, og Nanu (snart 11) er poengfører.
Læreren spør, elevene får poeng
for rette svar, og Nanu holder styr på
poengene. Jeg høre
r alle sammen le hjertelig når Selah spør
hva slags tittel sjefen på skolen har, og
Cheri svarer ivrig - "Mosquito"! (mygg).
Nå er
riktignok rektor på skolen de går
på (Tumaini Primary School) aldeles skallet
på hodet, og myggen har fritt spillerom,
men
allikevel Lek er sunt, og når de attpå
til leker noe nyttig, skal vi ikke klage. Alle
barna våre har nettopp hatt eksamener
1.termin på skolen, og det er alltid spennende
å se hvordan de gjør det.
Skolesystemet er lagt opp etter
konkurranse, noe
som er både positivt og negativt, og til
og med Cheri i førskoleklassen har hatt
eksamen. Det var visst ikke helt enkelt å
sette rette (engelske) navn på de forskjellige
fargene Vi kan like det eller ei,
men skal en framover i det kenyanske samfunnet,
er skolegang helt avgjørende. Ingenting
kommer gratis. Faller en utenfor,
finnes det intet sosialvesen, ingen trygder, ingen
hjelp å få fra det offentlige. Veien
fra skolebenken til slummen eller gata er ofte
veldig kort. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har
faktisk over 90 barn i skole nå!
I
januar og februar var jeg i Norge 6 uker.
Det
er visstnok noen som tror at jeg har ferie mens
jeg er hjemme, men herved kan alle rykter om
sådant avkreftes. Som regel er hjemmeoppholdene
ganske så hard jobbing. Vi trenger nye
sponsorer og nye kontakter. Så er det
selvsagt viktig
å holde kontakten med dem vi allerede
har (det er ikke alltid like lett å rekke
over alle, og dette kan jeg bare beklage).
Alle
vil ha en bit av meg mens jeg er hjemme- både
av venner og familie, og jeg prøver så
godt jeg kan å rekke over så mange
som mulig. Så om det siste
hjemmeoppholdet heller ikke var ferie, var det
i alle fall veldig annerledes enn andre
hjemmeopphold! For nå var jeg i den
heldige situasjonen at en god gruppe mennesker
hadde jobbet for å få til dette
hjemmeoppholdet før jeg kom hjem, og
dette resulterte i 5 konserter!
Dirigent Trygvald
Thorsen med koret Korall (tidligere Randaberg
Kammerkor)
og 3 innleide - knallbra! - musikere sørget
for at Barak og meg virkelig komtil dekket
bord.
Konsertene i Ljosheim bedehus (Sola), Klepp Frikirke
(Klepp),Bryne Frikirke (Hå), Riska kirke (Sandnes) og Randaberg
kirke (Randaberg)
ble en kjempesuksess, og dette resulterer forhåpentligvis
i en CD-utgivelse! Dere skal selvsagt alle få
tilbud om å kjøpe den!
(men jeg har ennå ikke fått det
redigerte opptaket, og vet derfor ikke hvordan
det lyder ). Det mest konkrete resultatet
av konsertene, i tillegg til all publisiteten vi
fikk, var at det kom en god del nye sponsorer til. Og til disse vil jeg
si: Hjertelig velkommen
i familien!
I
en liten brosjyre jeg har utarbeidet, kan vi lese:
"På grunn av fattigdom og "drømmen
om det gode liv", flytter veldig mange mennesker
inn til byene, spesielt hovedstaden Nairobi.
Derfor
lever omkring 60 prosent - eller ca 1.8 millioner
mennesker - i Nairobi i slumområder.
Ganske
mange, for ikke å si de fleste, av disse
familiene har problemer med å klare ett
måltid mat om dagen, og i slumområdene
finner vi også de klart største
barnefamiliene. Det er ingen overdrivelse å si at i slummen
blir det bokstavelig talt produsert gatebarn.
Ofte er det en ganske så flytende overgang
mellom begrepene "slumbarn" og "gatebarn",
ettersom enormt mange slumbarn reker gatelangs.
De engasjerer seg etter hvert i kriminelle
aktiviteter,
sniffer lim og bruker andre rusmidler, og praktiserer
fri sex (eller tar seg til rette som det passer
med de mindre barna uavhengig av kjønn ).
Når vi i tillegg vet at omkring 13 prosent
av befolkningen i Kenya er Hiv-positive - og bortimot
fjerdeparten av seksuelt aktive mennesker i Nairobi,
Kisumu og Thika - (tall fra november 2000), framstår
hjelpeoppgaven nesten som en umulighet. Da må
man konsentrere seg om det enkelte barn".
Dette er noe vi prøver aldri å miste
av synet. Men da kommer vi også ganske så
nært barna. La meg ta et eksempel:
I
klubbhuset vårt i Soweto-slummen kommer
rundt 50 barn hver dag for enkel undervisning,
leker, sang, drama, tegning og andre kunstneriske
aktiviteter. De som trenger det, får også
behandling for innvollsormer, lus, skabb og andre
ting. Og dette klubbhus-arbeidet virker også
som en rekrutteringssentral inn i
fjernadopsjonsprogrammet,
der noen av de barna som er motivert for å
gå på skolen, blir hjulpet til dette.
Her har vi for øvrig også tre
fotballag,
to for gutter og ett for jenter, men håper
å utvide med andre sportslige aktiviteter
også etter hvert. For et par uker siden
fikk vi vite at en 5 år gammel jente var
blitt forsøkt voldtatt av en nabo, men
at han ble stoppet før han fikk skadet
henne. Denne jenta er ett av barna i Soweto som
kommer hver dag til klubbhuset, men som ennå
ikke er tatt opp som fadderbarn. Hun er i "barnehageklassen",
og får enkelt undervisning i skriving, regning
og lesing. Vi fryktet at hun kunne ha pådratt
seg kjønnssykdom(-mer), og tok henne til
sykehuset for tester. Heldigvis viste det seg
at hun var OK, og det synes som hun har tross
alt har tatt det fint. Mannen som gjorde dette
er i fengsel, og rettssak kommer opp i juni.
Når
vi ønsker å konsentrere oss om det
enkelte barn, innebærer dette også
smertefulle opplevelser og innlevelser i barnas
situasjon. Men jeg tror vi alle vokser på
det. Barna blir på mange måter våre,
og dette ser vi blant annet også på
de arbeiderne vi har i Soweto. Vi legger opp til
nære relasjoner. Dette koster mer både
fysisk (først og fremst penger ) og
psykisk, men det er ved det!
Calvorine Achieng, en jente på 7 år
som bodde i slumlandsbyen Soweto, er den siste
som har kommet til oss på senteret.
Vi begynte å støtte henne med
skolegang tidlig dette året, men oppdaget
fort at ting ikke var helt som det skulle
der hun bodde. Hun ble ganske stygt mishandlet
av onkelen sin og barna hans, som nærmest
brukte henne som slavearbeider. De kunne finne
på og helle vann i senga hennes, nektet
henne å komme inn i huset igjen hvis
hun var ute om natten og tisset, la en gang
en død katt i senga hennes, kløp
og plaget henne. Og på toppen av det
hele slo onkelen ut de øvre fortennene
hennes Det er ufattelig at voksne folk
kan være så grusomme mot barn!
Vi så oss nødt til å gripe
inn, og mens jeg var i Norge i begynnelsen
av september, sørget Marianne for at
Achieng kom inn på senteret vårt
i Doonholm. Selah, som nå ikke lenger
er den minste i hjemmet vårt, var bok
en smule sjalu i begynnelsen, men veldig snart
oppdaget hun at Achieng var en god
lekekamerat! Og Achieng selv har tødd opp enormt.
Nå er hun den glade jenta som hun skal
være i den alderen!
Som
en del av dere vet, var to av barna våre,
Alex Chalo på 16 år og Beth Wanja
-"Jaja" på 11 år, i Norge
3 uker i august/september. Vi var rundt på
forskjellige møter og private
sammenkomster,
og besøket må sies å ha vært
en stor suksess. Jeg vil i særdeleshet få
takke familien Thorsen på Randaberg, som
virkelig stilte opp og gjorde Chalo og Jaja's
opphold i Norge til en skikkelig god opplevelse.
Vennskap har blitt knyttet mellom barn og voksne
i Randaberg og barna våre i Nairobi, og
vi håper at denne kontakten kan vokse og
gro i årene som kommer. Chalo fikk med seg
en tur i heia, mens Jaja bl.a. fikk være
med på sauesanking i Sirdal! På disse
to-tre årene som vi har vært i Stavanger-området
med besøk fra Kenya, er det bl.a. knyttet
kontakter til Grødem skole, Grødem
kirke, ungdomskoret Credimus, Kammerkoret og Håland
bedehus på Randaberg, Klepp, Sandnes og
Bryne Frikirker, Riska bedehus, Tananger bedehus
og Tasta bedehus (som vi dessverre ikke fikk anledning
til å besøke dette året).
Vi
har fått mye god tilbakemelding på
at folk møter barna våre, og noen
av dem resulterer også i fadderskap.
Vi
håper etter hvert å få et nett
av kontakter rundt omkring i Stavanger-området,
slik at vi sikrer barna våre i Nairobi en
trygg oppvekst, skolegang og framtid!
Kanskje
ikke så gode som draktene skulle tilsi
ennå, men guttelagene våre i
Soweto har nok allikevel håp om at
de en dag kan gjøre det bra!
Sosialarbeideren
vår sammen med ett av barna i Soweto
Barak
Wamanga var for tredje gang med til Norge, og nå har
planene om konserter og CD virkelig skutt fart.
Siste helgen av januar og første helgen i februar 2001
blir det konserter langs strekningen Randaberg - Bryne
med Randaberg Kammerkor, Barak og meg, og
forhåpentligvis CD-innspilling.
Mange av sangene
er skrevet av Barak - og alt overskuddet fra konsertene
og CD'en vil gå til slum- og gatebarnarbeidet vi driver
her i Nairobi. Hold utkikk i aviser og lytt på
radio og TV - dette blir spennende! Og vi håper
selvfølgelig at så mange som mulig av dere har
anledning til å komme på én eller flere av konsertene!
Vær med og gjør dette kjent, og få mange med på
konsertene!
La meg til slutt ta med noe om hva vi
tenker oss om boligsituasjonen vår.
Eiendommen vi leier i Doonholm er forholdsvis dyr, selv om Marianne og meg står
for mer enn 1/3 av leien. Ideelt sett
bør vi ha vår egen eiendom,
og det er dette vi nå jobber med.
Vi leter primært etter en tomt som
er minst 4 mål. Her ønsker
vi å bygge boliger for barna og
oss, men også ha god plass til fotball,
volleyball eller andre sportsaktiviteter
og leker som er kjekke for barna. Det
blir også et senter for virksomheten
vår. Men vi ønsker ikke å
flytte langt på oss.
Barna har
allerede gjennomgått det å
bytte skoler ofte, og nå ønsker
vi at de skal ha ro på seg til å
studere på den skolen de går
på (Tumaini Primary School).
Dette
betyr at vi leter etter en tomt på
strekningen Doonholm - Tena - Umoja, og
regner faktisk med at vi nå har
lokalisert denne tomten i nærheten
av skolen! Vi kommer tilbake med mer informasjon
om dette når vi har noe mer
konkret,
men oppfordrer alle som har tanker om
hvordan vi kan klare dette økonomisk,
til å kontakte oss!
Så
ønsker jeg dere alt godt - snart også
God Jul! - og vi snakkes forhåpentligvis neste
år! La meg også benytte anledningen
til å takke dere som gir til arbeidet, til
personlig underhold for meg eller på annen
måte støtter oss. Hjertelig tusen
takk!