Når Jonny skriver dette
nyhetsbrevet, er han tilbake i Kenya etter to måneder i
Norge og USA. Marianne ble igjen i Kenya, ettersom det
er vanskelig for oss å reise fra barna begge på én
gang. Jonny liker dessuten å reise, og har også et
nettverk i Norge å ta vare på. Ett av slagordene våre
er at ”Vi tror på nære relasjoner”, og vi tror at Jonnys
reising er vel anvendt tid – selv om vi ikke liker å
være lenge borte fra hverandre…
Jonnys tur til USA var
først og fremst ment å være en døråpner for videre
samarbeid med noen kirker der. Som dere kanskje husker,
fikk Maisha Mema i august i fjor besøk av en gruppe på 6
personer fra Salem Baptist Church i Virginia. Denne
gruppen hadde virkelig en fin kontakt både med barna og
arbeidere våre, og vi har holdt kontakten siden. Jonny
var derfor glad for at fikk anledning til å besøke dem
og menigheten deres. I juli dette året hadde vi også
besøk av en stor gruppe av hovedsakelig tenåringer fra
Columbia, Tennessee. De var mest i Soweto, og gjorde et
godt inntrykk på barna og arbeiderne der. Jonny fikk
også anledning til å besøke denne kirken mens han var i
USA, og fortalte og viste lysbilder om arbeidet vårt i
Nairobi. De to andre kirkene han besøkte, var Calvary
Baptist Church i Jackson, Tennessee, der en
ungdomsgruppe nå støtter ett av barna i familien vår, og
Countryside Community Church i Lebanon, Ohio,
hjemmemenigheten til Ric og Jane. Det var også veldig
fint å være sammen med Ric og Jane i USA, reise til
forskjellige steder i det østlige USA med dem –
inkludert Washington – og løse verdensproblemer med Ric
gjennom lange kjøretimer. På grunn av byggeplanene våre
er det tvilsomt om Jonny kan reise tilbake til USA
allerede neste år, men vi holder definitivt kontakten
med folk og menigheter i USA.
Vi skjuler heller ikke at byggeprosjektet har tatt mye
tid til å tenke, klø seg i hodet og delvis bekymre seg.
Men nå har vi i alle fall en mer bestemt dato for
grunnsteinsnedleggelsen. Ric måtte ta en ryggoperasjon
i USA. Den var vellykket, men han trenger en del tid
til å trene seg opp igjen. Han og Jane vil dessuten
delta på et par seminarer i november og i midten av
januar, og kommer så tilbake til Kenya mot slutten av
januar. Vi ser derfor fram mot det første spadetaket i
begynnelsen av februar. Og vi har allerede
byggeløyve! Dere får tenke på oss fremover!
La oss gi dere et par glimt fra dagliglivet i Kenya.
Som dere sikkert vet, er alle barna i programmet vårt
(for tiden ca 155 barn) dekket medisinsk. Dette er en
del av ”sponsorpakken” enten du støtter et barn i
familien vår i Doonholm, ett av Klubbhusbarna i Soweto
eller et annet barn i programmet. I Soweto samarbeider
vi med en god klinikk hvor oversøsteren har vært meget
hjelpsom. Nylig delte hun noen tall fra arbeidet i
slummen med oss.
Skremmende tall! Av alle som blir testet for HIV på
klinikken, er 25 prosent positive. Og når vi vet at
ganske mange aldri vil komme for HIV-test, så er dette
et meget høyt tall. Vi vet også at flere mødre av barn
i programmet vårt er HIV-positive, og noen har også
utviklet AIDS. Vi spør oss ofte hva vi gjør med barna
når disse mødrene dør. Derfor trenger vi så sårt
senteret vårt!
”Alle kan få AIDS – Menn kan forhindre [spredningen av]
HIV/AIDS”
Men vi vet også at
kunnskap er én av faktorene som kan få folk til å
styre unna risikoatferd. Vi prøver derfor å arrangere
seminarer med mødrene i Klubbhuset. Her diskuterer vi
alt fra hygiene, HIV/AIDS, hvordan oppdra barna (dette
er et stort problem for mange av mødrene!), hvordan
hjelpe og oppmuntre barna med hjemmelekser, moralske og
sosiale emner. Noen av mødrene som vi arbeider med har
aldri gått på skole. For noen måneder siden spurte
Kwame mødrene om de var interessert i å lære å lese og
skrive. Fem mødre går nå regelmessig tre ganger i uken
i Klubbhuset for å lære. Men ofte ser vi dessverre i
mange av mødrene kun apati. Mange har ingen motivasjon,
ingen ambisjoner annet enn å overleve. Vi forstår at
folk i slummen kjemper for å overleve, men da er det
også godt å se disse få mødrene som forsøker å få det
litt bedre i livet gjennom å tilegne seg kunnskap. Det
er utrolig bra å se at disse mødrene faktisk vil
lære!
Sharon Khasandi har bodd med oss nå i over tre år.
Moren hennes døde for omtrent 3 ½ år siden mens faren
fortsatt bor i Soweto-slummen. Selv om han altså bor
veldig nær oss, besøker han omtrent aldri datteren sin.
Dette året har han vært én gang og besøkt henne, men kun
for noen minutter. Sharon, syv år gammel, avslutter i
disse dager første klasse. Og hun liker å lære! En tid
tilbake skrev hun et lite brev til oss: ”Kjære
Marianne og Jonny. Jeg ønsker min mor Marianne og min
far Jonny en fin dag. Jeg er glad i deg Marianne og jeg
er glad i deg Jonny. Jeg skulle bare ønske at faren min
[i Soweto] var en god far og jeg håper han stopper å
drikke slik at han ikke vil dø.
Fra Sharon K.”
Hvilken forskjell kjærlighet og omsorg kan gjøre!
Tre
av barna våre i familien satt Kenya Certificate of Primary Education (KCPE) –
grunnskoleeksamen nettopp. Det gjelder Caroline Njeri -”Caro”, Beth Wanja
-”Jaja” og Juma Mbukan. Vi tror ikke noen av dem skal ha problemer med å klare
kravet vårt på minst 275 poeng av 500 mulige for å gå videre på gymnaset. De
vil nok derfor alle gå på kostskole-gymnas fra februar. I tillegg satt én av
jentene våre Kenya Certificate of Secondary Education (KCSE) – videregående
eksamen. Vi får ikke vite resultatene fra KCPE før i slutten av desember, og
må vente helt til mars for å få vite Dianas resultat. Rapport følger i neste
nyhetsbrev!
Vi vil til slutt få fortelle en liten historie som
gjorde veldig sterkt inntrykk på oss. Som dere vet, så
betrakter vi de barna vi bor sammen med som om de var
våre egne. Men også til en god del av barna i Soweto
har vi sterke bånd. Barna der kommer fra skolen til
Klubbhuset på ettermiddagen. Mens Jonny var i USA, kom
en av jentene fra Soweto – Ruth Mumbi – ikke til
Klubbhuset etter skoletid. Dette var en mandag. Nå
kunne det jo være mange forklaringer på dette, men vi
har rutiner på å følge opp for å se hva som har skjedd.
Hun kom heller ikke hjem om kvelden. Og ikke på skolen
neste dag. Nå begynte panikken å spre seg. Hva hadde
skjedd?
Tirsdag fikk Jonny vite det i USA, og fortalte det til
Ric og Jane. Ric begynte straks å felle tårer. Han har
hatt et spesielt forhold til Ruth, og dette gikk innpå
ham. Jonny tenkte på at han har fulgt Ruth siden 1998.
Da var hun bare 5 år gammel, nå er hun 11. De verste
scenarioer fór gjennom hodet til Jonny, noen av dem
unevnelige. Ting skjer i Kenya. Jenter forsvinner.
Så på torsdag, etter 3 dager, kommer Ruth tilbake til
Soweto. Hun hadde reist til noen slektninger rett
utenfor Nairobi. De andre barna forteller oss at hun
gjorde dette for at vi skulle ta henne inn i familien i
Doonholm. Følelsesmessig kunne vi ha latt henne bli en
del av familien på flekken, men vi er nødt til å være
meget selektive. Ruth har en mor, og hun har
søsken rundt seg. Riktignok faller mye husarbeid og
barnepass på Ruth og hennes eldre søster Mary, men
faktum består: Hun har et noenlunde trygt sted å
bo.
Vi måtte snakke med moren, med Ruth, og med de andre i
Klubbhuset om at dette ikke er måten å gjøre ting på.
Men det viktigste var at Ruth var kommet tilbake i god
behold. Det ble glede i Nairobi, og glede i USA. Og
dere på Klepp som er faddere for Ruth, er jeg sikker på
deler den gleden. Vi har ingen å miste!
Nairobi, 26. november 2004
Beste hilsener fra Jonny og
Marianne Haldimann Mydland
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
