Siste
nyhetsbrevet fra mars var til dels preget av vanskelige
tider for Kenya og utrygge tider også for oss.
Heldigvis tok det slutt, og vi har hatt fredelige tider
etter dette. Men det ryktes at presidenten ikke er
frisk, og at han kanskje ikke kan styre for lenge. Hva
som skjer hvis han enten faller fra eller ikke kan styre
lenger, er ikke godt å si. Helt trygge for
fremtiden er vi derfor ikke, og dere får sende oss noen
gode tanker i ny og ne.
Mange familier
ble i løpet av konflikten bostedsløse, og de kom dermed
i flokkevis til slumområdene i Nairobi. Og der
skjedde også store omveltninger, ettersom de fleste
slummene ble rensket for en eller flere stammer. En
familie vi har hjulpet i mange år i Kibera-slummen måtte
flytte til en annen slum, og fikk hjelp av Maisha Mema
til dette. Også Soweto fikk flere familier hjelp fra
oss. Noen av barna som kom fra landsbygda til et liv i
slummen i Soweto – uten annet enn det familien kunne ta
med i hendene – kom inn i programmet vårt. Maisha Mema
var dermed med og hjalp en del av de som ble kalt IDP’s
(”Internally Displaced People” – folk som var rykket opp
fra sine hjem og måtte flyttet til andre steder i
Kenya). Spesielt én av jentene i Soweto som er IDP,
hadde til dels store traumer etter å ha måttet hjemme
seg hos bestemoren oppe på landsbygda mens folk ble
drept utenfor huset. Hun har fått hjelp av Maisha Mema
til å bearbeide traumene.
Den store
nyheten når det gjelder familien vår (barnehjemmet) er
kanskje at den ser ganske annerledes ut nå. Noen av de
eldre barna har flyttet ut, enten på høyskole eller for
seg selv. Og vi har fått tre ”nye” barn i det siste. I
enhver familie er det selvsagt naturlig at når barna
blir eldre, må de (i alle fall bør de!) flytte
for seg selv. Men i tillegg kommer at
barnedepartementet ved flere anledninger har minnet oss
på at vi egentlig ikke har lov å ha ungdom over 18
boende på et barnehjem. Unntaket – for noen måneder men
ikke mer! – er når de går siste året på gymnaset.
Dermed har vi nå fått en ganske stor utflytting i løpet
av de siste få månedene. De barna som tidligere
utgjorde midtskiktet i familien er dermed blitt de
eldste…
Men også i
”bunnen” har det skjedd endringer. Som dere sikkert
husker, har de yngste barna i familien vært to jenter
som i oktober/november blir 8 år gamle. Men i juni
endret dette seg: Det lokale barnevernskontoret ba i
juni oss om å ta over to gutter som ikke hadde noe sted
å bo. For et drøyt år siden (våren 2007) ble disse
funnet rekende rundt i Dandora, et boligområde i Nairobi
som ligger innenfor vår bydel (og bydelen har rundt en
halv million stemmeberettigede…). De ble brakt til
politiet, og ble de neste månedene boende hos en dame.
Etter et halvt år kunne hun ikke ha dem lenger, og en
annen dame tok seg av dem. Og etter noen måneder kunne
heller ikke hun ha dem, og de ble brakt til
barnevernsinspektøren i bydelen. Han plasserte dem
midlertidig i et barnehjem i nærheten av Soweto-slummen,
og ba så oss om å ta dem inn. Da vi hentet dem, sto de
midt på gårdsplassen, splitter nakne og drypptørret
etter å ha blitt vasket… Ingen av dem turte å røre seg,
for da hadde de fått bank! Vi lot dem ta avskjed
med folk der, og slik kom de til oss. Men mange
spørsmål meldte seg. Vi vet ikke hvor gamle de er. Vi
vet ikke hva de har opplevd. Vi vet ikke hva stamme de
er av ettersom begge bare snakker Kiswahili. Offisielt
har vi derfor sagt at de fyller 5 år i desember.
Så var det
navnene, da. Begge hadde fått nye navn av en av damene
de bodde hos, ettersom ingen av dem visste sine egne
navn (dette er det vi har blitt fortalt, men det er
mulig denne damen forbød deres egne navn og ga dem
muslimske navn). Så dermed var det tid for navneskifte
igjen… Nå heter de Richard og John etter at de fikk
velge selv hva de ville hete. Og Richard var litt av en
prøvelse den første tiden! Han var høyt og lavt og
prøvde virkelig ut grenser. Men etter en stund
roet han seg, og er nå ganske grei. John var den rolige
av de to, men begge har slitt med sengevæting. Det
kan jo også ha sine årsaker. John var meget
kontaktsøkende fra første stund, og Richard har blitt
det etter hvert. Vi vil ikke spekulere i bakgrunnen,
men de har nok en del bagasje begge to… To av de eldre
jentene, Ng’endo og Muthoni, tar seg av guttene, og
dette har fungert meget bra.
Vi får vel
også legge til at guttene nok har vært mye på selvstyr
før de kom til oss. For eksempel måtte forskjellen på
ditt og mitt læres. Vi måtte ringe læreren på skolen og
spørre om hun savnet skoleklokka. Richard kom nemlig
hjem med den en dag… J Det var heller ikke så nøye de
første dagene hvor doen var. Dermed ble det skvettet og
det som verre var diverse plasser på eiendommen inntil
vi fikk forklart dem at slike ting kun foregår på
do… J En annen ny og spennende ting er å se film. Både
Richard og John er blant de ivrigste å spørre om når vi
skal se film, men John sovner som regel etter kort tid
og sover resten av filmen. De forstår jo ikke særlig
engelsk… Mat er enn annen spennende ting. De første
dagene spurte de etter mat hele tiden. Det virket rett
og slett som de var utsultet (på det andre barnehjemmet
var der ikke særlig mye mat…), og spiste både to og tre
porsjoner + mellommåltider hvis de kunne få tak på. Men
etter noen dager oppdaget de at der faktisk var
mat hver dag, og da ble porsjonene normale etter
hvert… J Gode gutter!
Det er etter
hvert litt pinlig å fortelle om byggesaken, men
vi kan jo ikke annet si enn at det ikke er vår
feil at det har dratt sånn ut. Men nå ser vi endelig
lys i tunnelen, selv om vi vel ikke –klok av skade – tør
si noen tid vi begynner å bygge. Og siden sist har vi
fått byggeløyve fra kommunen og har nå alle papirer
klare. Advokaten vår, som i vår var såkalt ”returning
officer” (sjef for valget) for Embakasi etter at
parlamentsmedlemmet vårt ble skutt og drept…, prøver nå
å få til en samtale med DO’en (District Officer), som er
statsansatt og høyeste myndighet i Embakasi Division som
vi altså bor i. Og DO har allerede uttalt at det ser ut
som vi har alt på det rene. Vi har jo det, men
må altså ha disse høye herrer med på laget…
Utvidelsen av Klubbhuset går også sin
gang. Som dere kanskje vet, kjøpte vi for noen måneder
siden hjørnetomten til det eksisterende Klubbhuset. Her
skal vi bygge perimetervegg rundt, planere ut grunnen og
ha volleyball- / basketballbane der. I tillegg bygger
vi nye toaletter (vi har hatt litt problemer med de
gamle…), og setter opp et større klasserom i to høyder.
Vi får dermed veldig gode arbeidsforhold i Klubbhuset!
Og dette starter vi med om et par uker. I andre
halvdel av oktober kommer nemlig noen elever med lærere
fra byggfagklassen på Askøy Videregående skole for å
hjelpe oss med dette! Spennende!
Men først kommer en gruppe på 20 fra
Stavanger-området og besøker oss i første halvdel av
oktober. Som vanlig skal de på safari og
forhåpentligvis se massevis av forskjellige dyr, og til
Mombasa for å oppleve bade- og hotell-livet der. I
Nairobi skal de innom blant annet det totalrenoverte
National Museum, og vi skal også besøke tefarmen vi
pleier å dra til. Vi gleder oss til å ta imot denne
gruppen, så får heller dere andre tenke på når dere
skal komme! J
La oss også få
nevne at vi har fått flere gaver i det siste øremerket
byggingen av Barnehjemmet. I tillegg til at mor sin
Kenya-gruppe hadde basar i juni har vi også fått noen
”bursdagsgaver”, dvs folk som i stedet for å motta gaver
til bursdagen sin har oppfordret folk til å gi til
Maisha Mema. Så fikk vi også en gave etter en
begravelse. Noen av dere har lest om den tragiske
brannen oppe på Møre der mor og 1 år gammel sønn omkom.
Far satt igjen med datteren. Vi er umåtelig takknemlige
for at Ove i denne sammenheng tenkte på Maisha Mema, og
føler med ham og datteren i sorgen etter kone og mor.
Hjertelig takk til dere alle for all støtte!
Så er det tid
for konserter igjen. I fjor var en av kommentarene at
der var én skikkelig positiv ting og én skikkelig
negativ. Den positive var at konsertene var kjempefine,
den negative var at ikke flere kom… Vi håper at de av
dere som bor i nærheten av konsertstedene stiller opp –
og får mange med dere! –
DETTE ER EN KONSERT FOR ABSOLUTT ALLE!
Og det er uansett barna i Nairobi som er
i fokus! Velkommen!
Stavanger, 3.september
2008
Beste hilsener
fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
Medvirkende (fra venstre): Rune Øygard
(piano), Jonny Mydland (sang), Kari Arnøy (sang), Olle
Hemdorff (gitar) og Lars Idar Rygg (bass). Lars
Helgeland (gitar) deltar også.
