Nyhetsbrev  

Mars 2013

 

Enda et nytt år, og tiden går i alle fall ikke saktere enn før… :-)  Vi har lagt bak oss et år som var meget spennende på mange måter.  Det var første året i Tigoni, og vi har øket antallet barn i familien vår til 28!  Som nevnt i nyhetsbrevet i desember fikk vi 2 nye barn i oktober, 5 i november, og i januar kom en jente til, Sharon på 13, slik at vi nå er en ganske stor familie her i Tigoni. 

I Klubbhuset fikk vi som nevnt endelig ansatt en kvalifisert lærer, og Albert har vist seg å være en inspirator og en dyktig faglig lærer.  Og kommende juni starter vi byggingen av Klubbhus nummer 2! :-)

Det er litt merkelig hvordan vi tar mat som en selvfølge.  For de over 230 familiene tilknyttet Klubbhuset i Soweto-slummen er det ikke det, og derfor var det stor jubel ved utdelingen av «etterjulsgaven» :-)

Arbeiderne våre, Marianne og Jonny blir stadig minnet på hvor viktig det er å fokusere på det enkelte barn.  Hvert av barna i programmet har sin egen historie.  Noen kan se tilbake på et liv i fattigdom i slummen, men har ikke opplevd vonde ting av annen karakter, for å si det slik.  Andre barn har opplevd de forferdeligste ting hvor en lurer på om der er grenser for voksnes ondskap.  Florence Kibicho, sosialarbeideren vår, skrev ned historien til et barn i programmet nylig.  Det er en historie om håp for hun som nå er i programmet, men også en historie om moren hennes – et kvinneliv der vold, utnytting og fattigdom råder.  Vivian er født i slutten av 2007.  Moren, Lucy, er født i 1977, og droppet som liten ut av skolen da moren hennes døde.  Faren giftet seg opp igjen, og forholdene hjemme var ikke gode.  Lucy «giftet» seg derfor da hun var 16 år gammel, ikke av kjærlighet men mer som en flukt.  Året etter fikk hun sitt første av til nå 5 barn.  Mesteparten av tiden har hun jobbet som hushjelp, og gikk på jobb fra tidlig morgen til hun kom hjem mellom 18:30 og 19:00 om kvelden.  Siste banet foreløpig er en gutt født 2009 som ble ganske syk omkring 7 måneder etter fødselen.  Han kan ikke gå, sitte, snakke eller gjøre noe uten hjelp.  Det var på denne tiden hun også ble separert fra sin mann.

 

En fars primære oppgave er å beskytte familien.  Ikke alle menn gjør det.  Vivians far gjorde ikke det.  I stedet forgrep han seg på den nest eldste søsteren til Vivian, som da var rundt 10 år gammel.  Dette foregikk en tid inntil søsteren sa fra til moren at hun var trett av hva faren gjorde med henne.  Moren meldte dette til politiet, søsteren ble tatt til et sykehus som bekreftet gjentatte overgrep, og politiet løslot mannen etter en tid og oppfordret Lucy til å tilgi ham…  Hun gjorde på sett og vis det, og håpet at mannen ville forbedre seg.  Ganske snart begynte han å bli voldelig, men Lucy trodde fortsatt at han ikke ville gjenta overgrepene.  Da hun var høygravid med yngstegutten i 2009, reiste hun opp på landsbygda på besøk til foreldrene sine med nest eldste datteren og Vivian, og gutten hennes på 8 og eldstejenta på 15 var hjemme med faren.  Da forsøkte han seg på eldstejenta også, men hun skrek opp og naboer kom og hjalp henne slik at han ikke klarte å gjennomføre voldtekten.  Da Lucy kom tilbake hadde mannen hennes flyttet til et annet område og ba dem om å komme etter.  Lucy følte, på tross av at hun var opprørt på grunn av den siste utviklingen, at hun ikke hadde noe valg.  Hun var høygravid, og det var mannen som jobbet og sørget for mat på bordet og tak over hodet…

Vivian i Klubbhuset

Men et år etter voldtok mannen nest eldste jenta igjen flere ganger…  Mannen ble nå arrestert, men ettersom han hadde en søster som var noe høyere opp i politiet, fikk hun ham løslatt etter noen måneder…  Han kom så en siste gang til kone og barn, gjorde narr av og hånte dem, og forsvant.  Dette var i 2010, og siden har de ikke sett ham.  Lucy har etter dette vært eneforsørger, og den største utfordringen henne har vært yngstesønnen som er multihandikappet og trenger 24/7 tilsyn.  Han har en tendens til å bite seg i fingeren, og moren frykter at han vil bite den av en dag…  Planer er underveis for å bringe gutten opp på landsbygda der en søster av Lucy vil ta seg av ham.  Eldstejenta jobber som hushjelp og hjelper familien det hun kan, mens nest yngste jenta (blir 15 i år) og eldste gutten (blir 12 i år) ble hjulpet av chief’en i Soweto til å gå på en lokal skole der.  Men jenta er traumatisert etter hendelsene med faren og gjør det dårlig på skolen.

Vivian er nå i Klubbhusprogrammet, og får dermed mer mat enn resten av familien som stort sett har ett måltid om dagen… 

I samtale med sosialarbeideren vår kom det til et punkt der moren ba om at døren ble lukket.  De neste setningene ble nesten hvisket: «Naboen vår driver med griseoppdrett», begynte hun.  «Når vi ikke har mat, ber jeg henne om å få gå gjennom matrestene for å ta ut det som vi fortsatt kan spise…»  Hun skjemtes og ville ikke at andre skulle høre det…  Florence Kibicho, sosialarbeideren vår, tilføyer: «Lucy er stresset.  Hun holder på hodet når hun snakker, og sukker ofte.  Hun ser så trett ut, så hjelpeløs og håpløs…  Hun har vanskeligheter med å se at livet kan være annerledes en det hun opplever nå.  Dypt inni seg har hun et håp om et Bedre Liv, men kan ikke se hvordan dette kan skje.  Hun er skitten og ugredd.  Da jeg besøkte familien i «huset» hennes, var det skittent over alt.  Hun trenger masse veiledning og praktisk hjelp med livet sitt, men jeg er overbevist om at hun vil forandre seg nå som hun er tilknyttet Maisha Mema.  Jeg vet at hun har potensiale i seg til å både klare seg og se lysere på livet.  Vivian, datteren hennes i Maisha Mema Klubbhuset, viser fremskritt daglig.  Vi måtte gi henne medisin for innvollsormer da hun kom, og også behandle mage- og brystproblemer.  Hun så ganske så svak ut i begynnelsen, men nå er hun en energisk jente, ser godt ut og er lykkelig. Moren uttrykker at hun har håp om at Vivian vil lykkes i livet, og er takknemlig for Maisha Mema som virkeliggjør dette».

Det er et valg vi tar når vi forteller slike historier og bruker over halve nyhetsbrevet på det.  Vi ønsker ikke å drive med sosialpornografi, men samtidig er dette så virkelig!  Det er slik hverdagen til mange mennesker i slummen er, og dette er også hverdagen til sosialarbeideren vår og de andre arbeiderne i Klubbhuset.  Derfor håper vi du vil ta dette opp i beste mening, som et glimt inn i en annerledes verden – som kanskje ikke ligger så langt tilbake i tid i Norge heller for en dels vedkommende.  Så håper vi du også forstår noe av tenkningen vår ved arbeidet vi gjør; selv om vi primært sett bare støtter barn, så kan vi ikke se bort fra foreldrenes – oftest mødrenes – problemer heller.  Det ligger store utfordringer i dette.  Vi kan definitivt si at hundrevis av barn har fått et Bedre Liv gjennom arbeidet vårt, men vi kan også si at en hel del mødre har fått en ny verdighet i livet sitt, et håp for fremtiden, praktisk hjelp til å takle hverdagen, og et nytt syn på sine barn!  Og når mor får et bedre selvbilde, smitter dette over på barna! :-)  Takk for at dere er med på å virkeliggjøre dette! :-)

Og i den forbindelse vil vi også takke hjerteligst for at vi også i år kunne gi en «etterjulsgave» til familiene i Soweto!  Der var over 30 faddere som bidro med en julegave i tillegg til flere andre, og dermed kom vi i land denne gangen også.  Familiene setter virkelig pris på dette, og igjen takker vi dere for gavene! :-)   Når det gjelder utfordringen om at vi trenger flere faddere, har vi fått noen i det siste, men kan definitivt trenge flere :-).  Hvis dere kjenner noen som kan tenke seg et fadderbarn hos oss, er vi takknemlige for å få beskjed.  Internettsidene våre (http://maishamema.org) og Facebook-siden (Maisha Mema Kenya) gir god info :-).

«Jeg er en klem som venter på å skje» står det på t-skjorten til jenta til høyre i Klubbhuset.  Altfor mange barn opplever ikke at noen er glad i dem…     Sharon under er Sharon nummer 3 i familien vår i Tigoni, og kom i januar.

Vi hadde 19 elever som satt grunnskoleeksamen (2 i Tigoni – Kong’o og Kamau) og 20 som satt videregående eksamen (1 i Tigoni – Achieng) i november!  En jente og en gutt fra Soweto – Jemimah og Babu – fikk begge B+ og vil antagelig gå på Universitetet fra neste år.  Vi har fulgt begge fra de gikk i førskolen, så vi er jo litt stolte, da J.  La oss også nevne at det norsk/sveitsiske paret Sven og Cornelia Sivertzen sammen med deres to barn reiste til Norge etter neste 2 år med oss.  Takk for innsatsen, spesielt i Klubbhuset :-).  Og takk igjen til alle dere der ute som bidrar til et Bedre Liv for barna her! :-)

 

Tigoni, 15.mars 2013.

Beste hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
 

Maisha Mema møter i Norge mars/april 2013:

31.   Påskedag   Bærum Frikirke, Stabekk (Bærum kommune)  11:00  

  2.  Tirsdag        Nanset kirke (Larvik kommune)  20:00 Møte med Nanset Tensing

  7.     Søndag     Voksen kirke (Oslo kommune)  11:00 

  8.     Mandag    Blåkorssalen (Stavanger kommune)  19:00

14.   Søndag       Riska kirke (Sandnes kommune)  11:00

17.   Onsdag   Møte på Håland bedehus (Randaberg kommune)  19:30

18.   Torsdag  Møte på Vonheim bedehus, Røyneberg (Sola kommune)  19:30

21.   Søndag      Erdal kirke (Askøy kommune ved Bergen)  11:00

28.   Søndag      Bekkefaret kirke (Stavanger kommune)  11:00

 

+ besøk på skoler i Askøy, Bømlo Folkehøgskole, Solborg Folkehøgskole, Bergjeland og St. Olav Videregående skoler i Stavanger og noen andre steder J.  På alle gudstjenestene og møtene blir det sang og musikk av Fred og Jonny, info mm.

Vi håper selvsagt så mange som mulig kommer på møtene og gudstjenestene! Gjør det kjent og få masse folk med dere! Vi gjør det for barna i Kenya!

 

Nyhetsbrev i .pdf format: Får du nyhetsbrevet på papir men har muligheten til å få det på e-mail?  Hvis du kan tenke deg å få nyhetsbrevet i .pdf format (Acrobat Reader) i stedet for per post, så gi beskjed på meil til jonny-m@online.no.  Da får du nyhetsbrevet i farger, og kan lagre det på maskinen din.  Og vi sparer litt porto J.  De som ikke gir beskjed, får selvsagt nyhetsbrevet fortsatt i vanlig post – vi er klar over at ikke alle har Internet J.

Home

 
Top of Page